En diskusjon i ny og ne i et forhold er vel sunt og forløsende, men hva gjør man når man oppdager at ens egne bidrag preges av desperasjon og at man rett og slett er down med liten selvfølelse og selvrespekt?
Akkurat nå føler jeg at ikke fortjener ham. Jeg fortjener ingen. Burde jeg gi slipp, for at han skal få muligheten til å treffe noen bedre? Burde jeg drite i å tenke sånn, så jeg ikke skaper min egen selvoppfyllende profeti på bare frykt? Om jeg har respekt for ham, så burde jeg la ham avgjøre selv... tror jeg. Det bare føles ikke sånn.
Jeg ønsker å bidra jevnbyrdig, men jeg har så lite energi. Og nok av andre dårligere ting, som dårlig samvittighet, dårlig dømmekreaft, usikkerhet osv osv. You name it.
Jeg vet ikke, vet ikke, vet ikke! Jeg trooor at for å være en god partner når man er nede, så må man være ærlig, og tørre å la den andre se en svak, innrømme at man sliter, uten å drukne seg i det. Huske at den andre også trenger en, og er sårbar. Være sårbar selv. Men faen, det er jo så vanskelig å la være å overbeskytte seg når man allerede er naken...
~ Blå
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar